Et servicedesignlaboratorium planta midt inn i sykehusdriften skulle sende både Oslo universitetssykehus og Arkitektur- og designhøyskolen ut på en reise. En reise for å bedre forstå pasientenes reise.
Tekst: Jonathan Romm – Stipendiat på Arkitektur og Designhøgskolen i Oslo (AHO) og Senter for fremtidig helse (C3)
Bilde: Raoul Ronald Antoni Koreman, Ivan Brodey og Dag Kristiansen
I åtte uker var Oslo universitetssykehus vertskap for åtte servicedesignstudenter og deres akademiske veiledere fra Arkitektur- og designhøyskolen i Oslo. Studentene var med ut i felten, gjennomførte dybdeintervjuer med fagfolk, pasienter og pårørende, besøkte sengeposter og inviterte fagfolk til workshops.
Sykehusets stammespråk var fremmedord for studentene. Likeså var studentenes designkompetanse helt gresk for helsefaglærte. Men sammen fant de frem til de viktigste problemene. Og sammen har de prøvd å peke ut de rette løsningene. Blikket har hele tiden vært rettet mot hvordan hjemmesykehus skal se ut i fremtiden med utgangspunkt i pasientenes reise.
Vi har visst en stund nå at for å kunne tilby helsetjenester på en bærekraftig måte i fremtiden må vi tenke nytt på mange måter. En av måtene å gjøre ting annerledes på i fremtiden er å utvide bruken av hjemmesykehus. Når vi snakker om hjemmesykehus mener vi tjenester som sykehuset allerede utfører, bare at de flyttes ut av sykehusbygninger og hjem til folk.
Hjemmesykehus gir altså samme behandling som på sykehus. Men i mange tilfeller gir den faktisk bedre pasientbehandling, for eksempel ved å kunne isolere pasienten for smitte mer effektivt eller ved å minimere belastning og påkjenning. Samtidig frigir hjemmesykehus nødvendig plass til de som ikke kan behandles andre steder enn på sykehuset.
Et kreativt blikk på igangsatte prosjekter
Ved Oslo universitetssykehus ble to prosjekter pekt ut som målskiver for studentenes analytiske blikk. Det ene var Avansert hjemmesykehus for barn (AHS) og det andre var Avdeling for blodsykdommer. AHS har eksistert i ti år, mens blodsykdommer nylig har startet opp. Innovasjonsavdelingen ved OUS var pådriver og tilrettelegger for innsatsen.
Etter hvert som prosjektet utviklet seg fikk vi en bedre og bedre forståelse av hva konseptet hjemmesykehus innebærer. Men vi så samtidig at det er svært sprikende oppfatninger blant fagfolkene om hva dette er og hvordan tjenesten bør utformes. Ideen er fremdeles ny og litt tåkete og veien videre er ikke opplagt. Sånn sett var den dialogen vi hadde om konseptet og hvilke potensialer det inneholder nyttig både for oss og for deltakerne fra sykehusets avdelinger. Kanskje designlaboratoriet tvang frem en del diskusjoner som måtte tas?
- Ida og Marie, to av studentene som var med i prosjektet
Reisen gjennom pasientenes reise
Sammen reiste designlaboratoriets deltaker gjennom en prosess bestående av fire steg; utforsking, problemdefinisjon, utvikling og leveranse. Helsepersonell, innovasjonsrådgivere, IKT-eksperter og ledere ble underveis invitert inn til fem strukturerte arbeidsmøter. Her ble det utvekslet praksiserfaringer og funn fra studentenes feltstudier ble presentert og diskutert. Dette ga oss en dyp forståelse for pasientenes reiser gjennom et sykdomsforløp og hvilke behov som oppstår underveis. Med dette som bakteppe ble problemstillinger utpekt og prioritert slik at vi i felleskap kunne komme med gode ideer og løsningsforslag.
Resultatet ble presentert i form av en visjon for hjemmesykehus på sikt og konkrete forslag til nye pasientinformasjonsløsninger, logistikkløsninger, IKT-løsninger og løsninger for evaluering og spredning av praksis til nye sykehusavdelinger.
En ny måte å samarbeide på
Er dialog, idémyldring og samskaping noe sykehuset burde bruke mer tid på? Og kan studenter fra andre fagfelt gi nyttig innsikt inn i sykehusverden? Er embedded design labs, integrerte servicedesignlaboratorier en metode som tåler dagens lys?
– Når jeg stilte mine spørsmål til helsepersonellet stusset jeg over en følelse jeg fikk, en følelse av at de aldri hadde blitt stilt disse spørsmålene før. Blir disse menneskene sett i hverdagen sin? Det virket som om alt ble bestemt over hodene deres, sier Marie.
– Og derfor var det så fint å se hva som skjedde når vi stilte spørsmålene. Refleksjonen begynte. Introspeksjonen begynte. Og diskusjonen tok form. Og det er ut av denne dialogen at forandringer kan ta form, sier Ida.
Var øvelsen verdt prøvelsen?
Vi kastet åtte designstudenter inn i en kompleks verden de ikke hadde noen kunnskap om. At de kan nå så langt på åtte uker synes jeg er bevis på at metoden og modellen fungerer. Dette er en vågal øvelse; det er som Thor Heyerdahl som trodde på det umulige, men måtte prøve det ut i praksis for å overbevise en hel verden.
Helsetjenesten er som et utgangspunkt lite risikovillig, og med rette. Men det betyr ikke at man ikke skal eksperimentere; det må man for å innovere. Det må bare gjøres på en sikker og kontrollert måte. Jeg tror denne måten å jobbe på kan legge til rette for det.
Og hva er det viktigste budskapet studentene kan gi sykehuset i det de pakker ned plansjer, plakater, rollups og fargerike Post-it-lapper og beveger seg til neste oppdrag?
– Er det noe designfaget kan, så er det å sette brukeren i sentrum. Vi må heve stemmen til pasientene og pårørende. De har så mye viktig å si. Og det er rundt dem tilbudene må designes, sier Marie og Ida.
Etter åtte ukers hospitering har studentene fra AHO forstått imponerende mye av hva sykehus i hjemmet kan bety i fremtiden. Både for oss som sykehus og for pasientene og deres pårørende.
Du kan lese mer om designlab i sykehus ved å klikke her.
ekspertsykehusetblog.wordpress.com 