Å behandle høyrisikosmitte som ebola er en komplisert oppgave

Høyrisikosmitte
Infeksjonsmedisinsk avdeling ved OUS har nasjonal beredskapsfunksjon for pasienter med viral hemoragisk feber. Men alle norske sykehus må være beredt på at det kan komme slike pasienter til dem. Foto fra en øvelse ved infeksjonsmedisinsk avdeling på Ullevål.

Norske sykehus kan håndtere de fleste infeksjoner, men særlig smittsomme og farlige sykdommer krever spesiell beredskap. I 2014 ble en norsk helsearbeider smittet med ebola i Sierra Leone. Hun ble fraktet til høysikkerhetsisolatene ved Infeksjonsmedisinsk avdeling på Ullevål sykehus hvor hun ble vellykket behandlet. Men hva hvis det skjer igjen? OUS har landets eneste høysikkerehetsisolat der vi øver kontinuerlig på lignende situasjoner.

Tekst av: Anne Maagaard, avdelingsoverlege, Infeksjonsmedisinsk avdeling og Arne Broch Brantsæter, overlege, Infeksjonsmedisinsk avdeling og CBRNE-senteret, Oslo universitetssykehus (OUS).
Foto: Infeksjonsmedisinsk avdeling, OUS.

Landets eneste høysikkerhetsisolat ligger på Infeksjonsmedisinsk avdeling på Ullevål sykehus. Dette har vært i funksjon siden 2008 og har siden da gjort kontinuerlig kompetansebygging for helsepersonell for å sikre god behandling og godt smittevern.

Vi har treningsuker tre ganger i året, men øver også utenom dette. I tillegg til sykepleiere, leger og laboratoriepersonell på egen avdeling, trener vi personell ved andre avdelinger på sykehuset.

For å få til god diagnostikk og behandling av pasienter med høyrisikosmitte kreves godt samarbeid mellom infeksjonsmedisin og andre spesialiteter, blant annet anestesi, akuttmedisin, barn, røntgen, mikrobiologi, klinisk kjemi og ambulansetjenesten. I tillegg er det nødvendig med stadig vedlikehold og opprusting av teknisk kompliserte installasjoner på isolatene for å sikre at ingen blir smittet på eller utenfor sykehuset.

anne og arne
Foto: Anne Maagaard, avdelingsoverlege og Arne Broch Brantsæter, overlege, Infeksjonsmedisinsk avdeling og CBRNE-senteret. 

Ebola er mest kjent

Ebola er en sjelden og svært dødelig sykdom. Viruset ble først oppdaget i 1976, og siden da har det vært mange mindre og større utbrudd i flere afrikanske land.

I perioden 2013–2016 var det et stort ebolautbrudd i Vest-Afrika. I Guinea, Liberia og Sierra Leone ble det rapportert 28 600 tilfeller og 11 325 dødsfall. Mange helsearbeidere ble også smittet, ikke bare i Vest-Afrika, men til og med i USA og Europa.

Vi hadde én pasient med ebola i Norge, men flere ble isolert og undersøkt. Også etter dette har det vært flere utbrudd i Afrika, og for tiden pågår det et stort ebolautbrudd i Den demokratiske republikken Kongo.

Ebola smitter fra dyr gjennom flaggermus, men også fra syke mennesker ved kontakt med kroppsvæsker gjennom skadet hud eller via slimhinner i øyne, nese og munn. Du kan også bli smittet ved håndtering av mennesker som er døde av ebola eller ved kontakt med utstyr, klær og sengetøy for eksempel. Derfor settes det svært strenge krav til smittevern.

Andre typer høyrisikosmitte

I tillegg til ebola finnes det flere andre alvorlige smittsomme sykdommer som går under fellesbetegnelsen viral hemoragisk feber.

Den vanligste typen er Lassa-feber, en sykdom som smitter fra gnagere til mennesker i Vest-Afrika. De senere årene har det vært flere tilfeller av Lassa-feber i Europa etter reise til berørte land.

En annen sykdom som også kun finnes i Afrika, er Marburg-feber. I likhet med ebola kan mennesker smittes både fra dyr og mennesker.

Krim-Kongo hemoragisk feber smitter hovedsakelig via flåttbitt og finnes både i Afrika, Asia og Europa.

Disse typene viral hemoragisk feber må håndteres på samme måte som ebola, og fra tid til annen har vi pasienter innlagt med feber og andre symptomer etter reise i land som gjør at disse sykdommene må vurderes. Heldigvis viser det seg som oftest å være mer vanlige importsykdommer som malaria og tyfoidfeber.

Hvor godt forberedt er vi i Norge?

Infeksjonsmedisinsk avdeling ved OUS har nasjonal beredskapsfunksjon for pasienter med viral hemoragisk feber. Men alle norske sykehus må være beredt på at det kan komme slike pasienter til dem, og må kunne håndtere disse i én dag eller to til diagnosen er avklart.

Det betyr at pasientene må isoleres og at det må tas undersøkelser både med hensyn viral hemoragisk feber og mer vanlige tilstander. Ved sterk mistanke eller bekreftet høyrisikosmitte må kanskje pasientene overføres til oss her på Ullevål.

Til slike transportoppdrag er det opprettet et nasjonalt medisinsk utrykningsteam som kan transportere pasienten i en spesialutrustet smitteambulanse i samarbeid med CBRNE-senteret. Om nødvendig kan ambulansen også kjøres ombord i et militærfly for transport over lengre avstander.

Det pågående utbruddet med ebola i Den demokratiske republikken Kongo er det nest største noen gang med over 2000 smittede. Foreløpig har ingen tatt med seg smitten ut av landet, men vi må være beredt på at det kan komme til å skje – også til Norge!

Les mer om behandling av ebola ved OUS her

Les mer om behandling av malaria ved OUS her

En kommentar om “Å behandle høyrisikosmitte som ebola er en komplisert oppgave

  1. Tilbaketråkk: Medisinsk behandling fra øyeblikkelig hjelp til neste omsorgsledd

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s