Det har lenge vært ukjent hvilke skader som påføres det indre øret når det opereres inn et cochleaimplantat. Skader på det indre øret kan gi dårligere effekt av implantatet og uønskede bivirkninger som svimmelhet og tinnitus. Nå har vi tatt i bruk en gammel metode, med ny vri, for å overvåke eventuelle skader under operasjon.
Tekst: Jens Jørgen Dammerud, audiofysiker ved CI-enheten, Øre-nese-hals avd., Oslo universitetssykehus. Foto: OUS og Shutterstock.
Ved å bruke implantatets elektroder er vi nå i stand til å overvåke det indre ørets naturlige funksjon i sanntid ved innsetting av cochleaimplantat. Dette vil vi bruke til å videreutvikle teknikker for best mulig å bevare sneglehusets strukturer ved slike operasjoner.
Ved å bevare strukturene i sneglehuset best mulig forventer vi å bidra til lavere risiko for tinnitus, svimmelhet og tap av naturlig hørselsrest etter operasjon.
Det indre øret
Cochleaimplantat (CI) ble første gang tilbudt pasienter i Norge i 1986 og gir døve og sterkt tunghørte mulighet til å høre.
Cochlea er et annet ord for sneglehuset, det indre øret.
Sneglehuset inneholder hårceller som omdanner lydsvingninger til nervesignaler. Et CI består av en tynn silikontråd med elektriske ledninger og elektrodekontakter som føres inn i sneglehuset.
Strøm fra elektrodene stimulerer hørselsnerven som gir en kunstig form for hørsel.
Figuren under viser et cochleaimplantat satt inn i det indre øret, se eventuelt også røntgenvideo av innsetting av elektrodene og nettsiden vår for mer informasjon om CI.
Fra 1986 og fram til årtusenskiftet var det i hovedsak pasienter som var helt døve eller veldig tunghørte som fikk tilbud om CI. Fra 2000-tallet har nye pasientgrupper fått tilbud om CI, for eksempel pasienter som hører rimelig godt ved lave frekvenser (bass) kan få tilbud om CI for å gjenopprette evnen til å høre de lyse lydene.
De lyse lydene er viktige for god taleoppfattelse. For disse pasientene ønsker vi å bevare den gjenværende hørselen, og skånsom kirurgi har derfor fått mye fokus de senere årene.
Det indre ørets strukturer er veldig ømfintlige og silikontråden som føres inn kan lett påføre skade. Ofte tas det røntgenbilde for å sjekke at elektroden er plassert riktig, men ut i fra dette bildet er det ikke mulig å få godt innblikk i hvor store skader som har oppstått.
Skade på strukturene i det indre øret kan føre til redusert utbytte av CI, tinnitus og svimmelhet.
En metode for å kunne observere mulig skade på det indre øret er blitt foreslått ved ulike CI-klinikker i verden, og Oslo universitetssykehus er blant de første i verden til å studere metoden grundigere.
Metoden springer ut fra bruk av en gammel måleteknikk kombinert med de mulighetene som ligger i selve implantatet. Når hårcellene i sneglehuset reagerer på lyd genereres elektriske responser. Ved å plassere en måleelektrode nær sneglehuset kan denne elektrofysiologiske responsen måles. Dette kalles elektrocochleografi og har vært i klinisk bruk siden 60-tallet for å måle hørselsfunksjon.
Ved konvensjonell elektrocochleografi blir en elektrode plassert i øregangen eller tett inntil det indre øret ved å stikke en nål gjennom trommehinnen. Metoden har vært lite i bruk de siste tiårene. Men ved implantasjon vil jo mange elektroder føres inn i selve sneglehuset, og de er dermed perfekt plassert for å registrere aktivitet fra hårcellene.
Så hvorfor ikke bruke disse elektrodene som måleelektroder? Å måle skade som kan oppstå under cochleaimplantasjon er dermed blitt et nytt bruksområde for disse elektrofysiologiske responsene.
En viss grad av naturlig hørsel ved lave frekvenser vil finnes blant en del av våre CI-kandidater. Ved å stimulere med lyd som har frekvens lik 500 Hz kan vi ved hjelp av de ulike implantatelektrodene måle om denne lyden skaper elektrisk aktivitet fra hårcellene i sneglehuset.
Hårcellene inne i sneglehuset er plassert på samme måte som tangentene på et piano, slik at basslyd skaper respons innerst i sneglehuset, mens høyfrekvent lyd gir respons ytterst i sneglehuset.
For en lyd ved 500 Hz forventer vi derfor respons fra de hårcellene som ligger i den indre delen. Dersom vi etter innsetting av implantatet registrerer elektrisk aktivitet med stimulering av lyd med frekvens 500 Hz vet vi ganske sikkert at strukturene og den gjenværende naturlige hørselen er godt bevart!
Den naturlige hørselen kan falle i tiden etter CI-operasjonen, men å ha bevart hørselen etter innsetting er et godt utgangspunkt ved at strukturene er bevart.
Resultatene så langt er lovende og har gitt oss innblikk i hvordan strukturene i sneglehuset påvirkes etter hvert som silikontråden/elektrodene føres inn i sneglehuset.
Figuren viser et skissert implantat i et sneglehus. Punktene indikerer stimuleringselektroder. Millimeterne betegner innsettingsdybde. Figuren viser også hvor lyder av ulike frekvenser aktiverer hårcellene
ekspertsykehusetblog.wordpress.com 