Kreften som oppdages alt for sent

Å få kreft i bukspyttkjertelen innebærer dårlig prognose. Det skyldes at sykdommen ofte oppdages sent og at vi ikke har effektive cellegiftbehandlinger. Nyere forskning viser at kreftsvulsten er omgitt av støttevev som minsker effekten av cellegiften. Vi undersøker nå hvordan dette støttevevet kan påvirkes for at cellegiftbehandlingen skal ha bedre effekt og at prognosen til disse pasientene kan bli bedre.

Tekst: Caroline Sophie Verbeke, overlege/professor II, Oslo universitetssykehus (OUS)/Universitetet i Oslo og styreleder Pancreaskreft Nettverk Norge.
Foto: Øystein Horgmo, Institutt for klinisk medisin, UiO og Shutterstock.

Bukspyttkjertelkreft oppstår i bukspyttkjertelen, et 15 centimeter langt organ som ligger bak magesekken. Kjertelen er viktig for fordøyelsen og den produserer viktige hormoner som for eksempel insulin.

Dessverre vet vi lite om årsakene til denne kreftformen. Kronisk betennelse i bukspyttkjertelen, såkalt kronisk pancreatitt, og visse arvelige faktorer er kjente risikofaktorer, men disse er nokså sjeldne tilstander. For de aller fleste pasientene er årsaken ukjent.

bukspyttkjertel i kropp — *Illustrasjon: Bukspyttkjertelen ligger midt i kroppen, dypt mellom magesekken og ryggrad.*

Kreften som oppdages alt for sent

Bukspyttkjertelkreft er en sykdom som mange ikke har hørt om, selv om det dør flere pasienter hvert år av dette enn av brystkreft.

I Norge er det hvert år omtrent 750 personer som dør av denne typen kreft.

En grunn til den manglende oppmerksomheten om sykdommen er at de fleste pasientene har såpass kort overlevelsetid at de ikke rekker å organisere seg i noen pasientforening eller å omtale sykdommen i mediene.

I gjennomsnitt er overlevelsen på bare seks måneder, dersom det ikke er mulig å operere. Med kirurgisk behandling er overlevelsen omtrent 1 år.

En av hovedutfordringene med bukspyttkjertelkreft er at den oppdages for sent. Kreftformen innebærer få og uspesifikke plager i tidlig fase av sykdommen. Hvis sykdommen oppdages tidlig, skjer det som regel i forbindelse med en annen sykdom pasientene er undersøkt for, og så har man oppdaget kreften i bukspyttkjertelen samtidig.

Sen diagnose fører til at åtte av ti pasienter ikke kan opereres fordi kreftsvulsten allerede er for avansert når diagnosen stilles. For de fleste pasienter betyr dette at cellegiftbehandling er det eneste som kan hjelpe.

Caroline Sophie Verbeke, overlege/professor II, OUS/UiO.

Cellegift gir kun begrenset behandlingseffekt

Cellegiftbehandlingen vi har i dag fører dessverre ikke til helbredelse. Effekten av behandlingen er kun livsforlengende.

Les også: Når kreft ikke kan helbredes

I de siste årene har forskning vist at kombinasjon av to eller flere cellegifter kan gi et bedre resultat. Men denne behandlingen er imidlertid mer belastende for de fleste pasientene og overlevelsen blir kun forlenget med noen måneder.

Behovet for ny og bedre medikamentell behandling for denne pasientgruppen er derfor stort.

Teori stemmer ikke overens med realiteten

For å finne ut om andre cellegifter enn de som brukes i standardbehandlingen kan gi et bedre resultat, dyrker vi bukspyttkjertelkreftceller i laboratorie og utsetter de for en rekke forskjellige legemidler.

Flere studier viser at kreftcellene ofte er følsomme for enkelte medikamenter når de dyrkes. Men når de samme medikamentene brukes til behandling av pasienter, blir den forventete effekten borte.

Forskningen vår retter seg derfor mot å forstå hvorfor pancreaskreftceller oppfører seg annerledes i pasientens kropp enn når de vokser i et glass på labben.

Kreftens støttevev minsker behandlingseffekten

Kreftceller, slik som alle normale celler i kroppen, trenger bindevev som omgir og støtter cellene. Støttevevet kalles på fagspråket stroma og forsyner svulsten med oksygen og næringsstoffer.

I bukspyttkjertelkreft er dette støttevevet usedvanlig velutviklet, slik at en svulst faktisk består av opp til 80% stroma, mens selve kreftcellene utgjør kun 20% av hele svulsten.

*Foto: kreftcellegrupper (piler) er omgitt av utbredt st*ø*ttevev*.

Støttevevet er ikke bare et hinder for at cellegiften når frem til kreftcellene, men det gjør også at kreftcellenes følsomhet minsker.

Tilsvarende viser det seg at når vi dyrker bukspyttkjertelkreftceller sammen med støttevev, er effekten av cellegiften mye mindre enn når vi kun tester på rene kreftceller.

Hvilke mekanismer som ligger bak stromaets påvirkning på kreftcellenes følsomhet er ikke helt kjent ennå.

Men vår forskningsgruppe prøver nå å finne ut hvilke molekyler som spiller en viktig rolle og kan være utgangspunkt for en ny behandlingsstrategi.

Ved bukspyttkjertelkreft bør støttevevet behandles like mye som selve kreftcellene.

Kreftsvulstens komplekse sammensetning øker risikoen for tilbakefall

Svulstvevet i pancreaskreft inneholder ikke bare mye støttevev, men også selve kreftcellene viser en kompleks sammensetning.

I de fleste bukspyttkjertelsvulster er ikke alle kreftceller like. Det finnes oftest to eller flere områder i svulstvevet der kreftcellene skiller seg fra hverandre på flere måter, i tillegg til følsomheten for cellegift.

I vår avdeling forsker vi også på forekomsten av slike “undergrupper” av kreftceller i en og samme kreftsvulst (noe som kalles intratumorheterogenitet). Kreftsvulsten hos hver enkelt pasient blir nøyaktig undersøkt på hvor hurtig kreftcellene vokser, hvor følsomme de er for cellegift, og andre viktige egenskaper.

Områder i svulstvevet som skiller seg fra hverandre blir kartlagt, slik at vi får oversikt over hvor mange slike “undergrupper” av kreftceller som finnes, og hvor store de er. De fleste svulstene er sammensatte med noen områder hvor kreftcellene vokser langsomt og andre hvor veksthastigheten er mye høyere.

Den komplekse sammensetningen av kreftsvulsten er nok en viktig forklaring på hvorfor cellegiftbehandling oftest ikke klarer å utrydde hele tumoren. Mens noen av kreftcellene er følsomme for den gitte behandlingen, er andre muligens resistente.

Desto flere forskjellige kreftceller – desto høyre er risikoen for at én eller flere ikke svarer på behandlingen. Dette gjør at pasienten utvikler tilbakefall bare noen uker eller måneder etter avsluttet og tilsynelatende effektiv behandling.

Denne komplekse sammensetningen i svulstene tyder på at behandling med flere forskjellige cellegifter burde forbedre behandlingseffekten. Klinisk erfaring viser at dette stemmer, men allikevel er effekten dessverre oftest ikke tilstrekkelig. Ny medikamentell behandling basert på en kombinasjon av forskjellige cellegifter øker ofte overlevelsen med flere måneder, men forhindrer ikke tilbakefall og kreftens dødelig utgang.

Vi forstår nå bedre hvorfor behandling med en kombinasjon av cellegifter har bedre effekt, og hvorfor pasienter allikevel får tilbakefall.

Forskning på tumorvev er viktig

Å få diagnosen bukspyttkjertelkreft er tøft. I Norge er pancreaskreft den fjerde hyppigste årsak til kreftrelatert død, og den forventes innen få år å være på andre plass.

Det er et stort behov for forskning for å utvikle mer effektiv behandling. Pasientenes samtykke om bruk av deres tumorvev til forskning er svært viktig for at flere nye metoder kan anvendes til å undersøke årsaken til resistens i pancreaskreft.

At Kreftforeningens bøsseaksjon i år kommer kreftformer med lav overlevelse, inkludert pancreascancer, til gode er et positivt tegn. Det gir håp om at mer forskning kan gi pasienter med bukspyttkjertelkreft et lengre og bedre liv.

Lab-basert forskning knyttes til kliniske behandlingsstudier

Våre undersøkelser av støttevevets rolle og den komplekse sammensetningen av kreftsvulsten er knyttet til en klinisk studie som tilbys pasienter med avansert og derfor ikke-operabel pancreaskreft. Studiens navn er NORPACT-2.

I denne studien består behandlingen av en kombinasjon av cellegifter, som i en del av pasientene fører til a tumoren minsker og til slutt allikevel kan opereres.

Tumorvevet som kirurgen fjerner undersøkes av vår forskningsgruppe slik at det for hver pasient kan vurderes hvilke undergrupper av kreftcellene som ikke ble utryddet av cellegiftbehandlingen.

I det neste steget i vår forskning vil vi finne ut om kreftcellene som står igjen er følsomme for andre typer av cellegifter, slik at pasienten i en neste runde kan få behandling som er bedre målrettet mot det resistente resttumorvevet.