En av fire pasienter får symptomer på posttraumatisk stress (PTS) etter intensivbehandling. Selv om dette er kjent finnes det ingen strukturert oppfølging som hjelper de som rammes. Hvis vi oppdager symptomene raskt kan vi kanskje forhindre at det utvikler seg til en kronisk tilstand. Vi er derfor nå i gang med et forskningsprosjekt som kartlegger pasientene for symptomer på PTS etter intensivbehandlingen. De som har tydelige symptomer gis i etterkant en strukturert oppfølging for å se om det kan være med på å hjelpe pasienten videre.
Tekst: Åse Valsø, Intensivsykepleier og PhD stipendiat ved Akuttklinikken, OUS.
Foto: Erik M. Sundt, Åse Valsø.
Du har blitt kritisk syk og trenger kontinuerlig oppfølging og overvåking på en intensivavdeling. Livet ditt er i fare, men du har ikke kontroll over din egen kropp eller situasjonen du befinner deg i.
Du er tilkoblet mye teknologisk utstyr og ledninger som gjør at du ikke kan bevege deg fritt. Du veksler mellom å sove og være våken. En natt med sammenhengende søvn er fraværende. Timene er fylt med ubehagelige prosedyrer og smerter, og du er så sliten at du nesten ikke kan bevege på armene dine.
Det er hektisk rundt deg, og det er hele tiden mange som vil snakke med deg, kjenne på deg og undersøke deg.
“Det var ukomfortabelt når jeg var avhengig av det mekaniske utstyret. Jeg hadde andre til å hjelpe meg. Jeg kunne ikke gjøre noen ting selv” (Fritt oversatt) (Locsin and Kongsuwan, 2013).
Hva skjer på en intensiv-avdeling?
Over halvparten av pasientene våre er i en periode helt avhengig av pustemaskin. Enten med tube i luftrøret eller via en maske.
Pasientene kan ikke snakke og en del føler at de ikke får puste. Pasientene ligger stort sett på tomannsrom, så samtaler med og om den andre pasienten de deler rom med blir derfor en del av hverdagen.
I tillegg er det en evig dur av lyder og alarmer fra alle maskinene og det teknologiske utstyret.
“Når jeg trengte som mest å kunne kommunisere kunne jeg ikke snakke, og jeg kunne ikke gjøre meg selv forstått” (Fritt oversatt) (Patak et al. 2004)
Minner om mareritt og tap av kontroll
Medikamenter som sovemedisiner og smertestillende gjør at intensivpasienten ofte sover i flere timer, og kanskje dager. For noen er denne tiden av livet blitt et «sort hull», og for andre går minner fra drømmer og virkelighet ofte over i hverandre.
Ubehagelige mareritt er vanlig, spesielt i oppvåkningsfasen. Skille mellom hva som er drøm og hva som er virkelige minner kan være uklart.
Når man er livstruende syk og opplever tap av kontroll stiger stressnivået, og det blir vanskelig å ta til seg informasjon om hva som faktisk har skjedd.
Under behandlingen er det vi intensivsykepleiere som er i rommet og overvåker pasienten og det teknologiske utstyret.
Det er helt avgjørende for oss å skape et tillitsforhold til pasienten for å kunne gi informasjon og trygge dem.
En fjerdedel får PTS etter intensiv behandling
Pasienter som har fått intensiv behandling innkalles ofte til poliklinisk konsultasjon for å få oppfølging av de somatiske skadene.
Men det finnes ingen faste rutiner for å fange opp eller følge opp pasienter med symptomer på PTS, selv om vi vet at det angår en fjerdedel av dem.
Vi trenger derfor forskning som kan gi mer informasjon om denne pasientgruppen og om strukturert oppfølging kan dempe PTS-symptomer.
Hvordan kan en intensivsykepleier hjelpe pasienten?
Intensivsykepleieren er den yrkesgruppen som er tettest på pasienten under intensiv-oppholdet. De kjenner kulturen og rutinene på avdelingen, og sitter med informasjon om hva som faktisk har skjedd med hver enkelt pasient.
I 2014 startet vi opp forskning på pasienter som hadde fått intensivbehandling i 24 timer eller mer. Pasientene ble kartlagt for PTS-symptomer og de som hadde tydelige symptomer ble tilfeldig fordelt til å få oppfølging eller til å være i en kontrollgruppe.
Den strukturerte oppfølgingen var individuelt tilpasset og besto i tre samtaler med en intensivsykepleier fra den avdelingen pasienten hadde vært innlagt på.
Gjennom samtalene fikk pasienten hjelp til å strukturere minner fra intensivavdelingen. Vi hjalp dem med å finne en helhetlig forståelse av hva som faktisk hadde skjedd under intensivoppholdet, årsaken til innleggelsen og overflyttingen til sengepost.
Videre fikk pasientene muligheten til å stille spørsmål og snakke om de symptomene som de opplevde som mest plagsomme. Elementer fra kognitiv terapi ble anvendt i samtalen for å hjelpe pasienten til øke forståelsen av intensivoppholdet og fremme mestringen av situasjonen.
Resultater fra forskningen
Inkludering av pasienter til forskningsstudien foregikk fra 5 ulike intensivavdelingen ved Ullevål og Rikshospitalet mellom mars 2014 til desember 2016.
Totalt 523 pasienter ble inkludert på sykehuset innen en uke etter intensivbehandlingen. Hensikten med studien er å måle effekten av en intensivsykepleier-ledet oppfølging.
223 pasienter hadde store posttraumatisk stress symptomer, og av dem ble 111 pasienter tilfeldig trukket ut til å få oppfølging.
Pasientene som kom i kontrollgruppen og ikke fikk oppfølging, fikk etter ett år tilbud om en samtale når alle spørreskjemaene var hentet inn.
Resultater fra oppfølgingen blir presentert i disse dager på European Society of Intensiv Care Medisin (ESICM) kongress Live i Paris 20-24 oktober 2018.
Prosjektet pågår fortsatt og det jobbes i dag videre med analyser og publisering.
(Hovedveileder i prosjektet Post-doc-stipendiat og intensivsykepleier Kirsti Tøien).
Her kan du lese mer om behandling av intensivpasienten ved Generell Intensiv, OUS Ullevål.
ekspertsykehusetblog.wordpress.com 
Tilbaketråkk: Tinnitus – har du lyder i hodet?
Er det slik at etter alvorlige operasjoner,diagnoser o.l at man ogsp kan utvikle PTS? Eventuellt hvordan kan dette i dag kartlegges og behandles?
LikerLiker