Hvorfor får personer fra Sør-Asia tidligere diabetes type 2 enn etnisk norske?

shutterstock_145057501

Her i Oslo-området bor mange innbyggere med aner fra Pakistan, Sri Lanka, India eller Bangladesh. Hvorfor er det slik at personer med denne etniske bakgrunnen oftere får diabetes type 2? De får også sykdommen omtrent 10 år tidligere enn etnisk norske, og ofte er det vanskeligere å finne en behandling som virker godt. Nå starter vi et forskningsprogram som kan vi håper skal gi svar på hvorfor det er slik at hva som kan gjøres med det.

Tekst av: Cecilie Wium, overlege, ph.d., Oslo universitetssykehus.
Foto: OUS og Shutterstock.

Vi i Forskningsgruppen for diabetes type 2 ved Oslo universitetssykehus fikk nylig 18 millioner kroner fra Norges Forskningsråd. Vi skal gjennomføre et stort forskningsprogram der målet er å finne bedre måter både å forebygge og behandle sykdommen på, hos personer med sørasiatisk opprinnelse, og kanskje også hos etnisk norske.

DIAbetes hos Sør-Asiater

Forskningsprogrammet har vi kalt DIASA – DIAbetes hos Sør-Asiater – og de første undersøkelsene av deltagere i studien skal starte allerede nå i høst. For å få med nok deltagere samarbeider vi med Akershus universitetssykehus og Vestre Viken Drammen.

010_094_0377_Wium_Cecilie_XLarge
Cecilie Wium. Foto: OUS

Biologiske forskjeller eller livsstil?

Er det biologiske mekanismer som fungerer annerledes hos sørasiater enn hos nordmenn?

Eller er det forskjeller i livsstil, holdninger til helse og sykdom og anledning til å kunne foreta helsefremmende valg som fører til forskjeller i diabetesforekomst og alvorlighetsgrad mellom nordmenn og sørasiater?

For å finne ut dette må vi undersøke både biologi og livsstil, derfor er DIASA et stort forskningsprogram, med mange forskjellige delprosjekter.

Cecilie Wium er utdannet endokrinolog, har doktorgrad fra 2014 som omhandlet diabetes hos sørasiater, og jobber nå som overlege ved Lipidklinikken, avdeling for endokrinologi, sykelig overvekt og forebyggende medisin, og som postdoktor ved Universitetet i Oslo. Hun er leder for DIASA-forskningsprogrammet.

Hvem skal vi undersøke?

Når vi vil undersøke hvordan en sykdom oppstår er det ofte lurt å undersøke personer som er på vei til å få sykdommen, som ikke nødvendigvis er blitt syke ennå.

Men hvordan finner vi personer som er på vei til å få diabetes type 2? Det finnes jo ikke noe register over slike personer.

shutterstock_669133888

Vi vet at kvinner som har hatt svangerskapsdiabetes ofte utvikler diabetes type 2 i løpet av noen år etter at de fødte. Hvis vi undersøker kvinner som har vært fulgt opp ved sykehuset for sin svangerskapsdiabetes for ett til tre år siden, vil vi sannsynligvis finne en del som har utviklet pre-diabetes, og noen få som allerede har utviklet diabetes type 2.

Pre-diabetes er når blodsukkeret har begynt å stige, men ikke har nådd så høye nivåer at vi kan kalle det diabetes ennå. Vi planlegger å ha med kvinner av både sørasiatisk og nordisk opprinnelse, slik at vi kan sammenligne.

Hva kan de biologiske årsakene være?

Pre-diabetes, og deretter diabetes type 2 forårsakes av en kombinasjon av insulinresistens og relativ insulinmangel. Insulinresistensen gjør at kroppen ikke klarer fullt ut å nyttiggjøre seg det insulinet som produseres.

Lenge kan det kompenseres med at bukspyttkjertelen øker insulinproduksjonen, men så kommer det til et punkt hvor bukspyttkjertelen ikke klarer å holde tritt lenger. Da får man en relativ insulinmangel.

Relativ fordi insulinnivået i blodet ofte er svært høyt, men det er allikevel ikke nok til å få unna sukkeret fra blodbanen og inn i cellene hvor det skal brukes. Da stiger blodsukkeret.

En oral sukkerbelastningstest vil gi oss svar på om kvinnene som tidligere har hatt svangerskapsdiabetes enten er på vei til å få diabetes, allerede har fått diabetes uten at de var klar over det, eller om de er friske fremdeles.

Ved å måle blodsukker, insulinnivå og en del andre stoffer ved flere tidspunkter etter at forsøkspersonene har drukket sukkervann kan vi også beregne grad av både insulinresistens og insulinproduksjon hos disse kvinnene.

shutterstock_722552959

Og hva med livsstil?

Både kosthold og mosjon vil vi registrere med spørreskjemaer.

En del av kvinnene vil også bli spurt om å delta i et gruppeintervju, hvor temaer vil være hvordan det var å ha svangerskapsdiabetes, holdninger til sykdom og helse, mulighet for stimulering til- og barrierer mot helsefremmende adferd.

Når alle undersøkelsene er gjennomført vil alle forskningspersonene få tilbud om å delta i livsstils-grupper hvor de blir trukket ut til å få veiledning i mosjon, kosthold eller generelle mestringsstrategier. Etter 5 år vil vi se om det er forskjeller mellom gruppene i hvor mange som har utviklet diabetes.

Alt dette skal vi gjøre i DIASA 1-prosjektet.

Vi går i dybden

Noen av kvinnene som vi finner pre-diabetes hos vil vi også spørre om å delta i grundigere undersøkelser, hvor vi vil undersøke sukker- og fettstoffskiftet med mer avanserte metoder.

Da vil vi se på både metabolske mekanismer gjennom tester med blodprøvetaking, og billedundersøkelser med måling av fett i lever og i bukhulen på CT eller MR. Vi vil undersøke og sammenligne sørasiatiske og nordiske kvinner, både med og uten pre-diabetes.

Dette skjer i DIASA 2-prosjektet

Hos en gruppe med sørasiatiske kvinner vil vi også teste ut behandling. Fire av de vanligste diabetestablettene skal testes for å se om noen av dem er spesielt godt egnet til å bruke hos sørasiater. I dag har vi mange diabetesmedisiner å velge mellom, men vi vet ikke om det er noen medisiner som virker bedre, eller kanskje dårligere, hos enkelte folkegrupper. Med økt kunnskap om dette kan vi i større grad spesial-tilpasse behandlingen i fremtiden.

Medisinutprøvingen har vi kalt DIASA 3. 

Alle undersøkelsene som er beskrevet hittil gjøres i sykehusene, på forsøkspersoner som ikke har fått diabetes ennå. Men vi skal også forske på personer som allerede har utviklet diabetes. De fleste av disse blir behandlet hos fastlegen slik at det er viktig også å drive forskning i allmennpraksis. Vi har fått med Stovner Legesenter som samarbeidspartner, hvor legene har mange pasienter med diabetes fra sørasiatiske land. Kanskje får vi med flere legesentre også. Vi skal følge en gruppe på mellom 200 og 300 pasienter over en 5-års periode.

Dersom vi gjør alt vi kan for åd optimalisere behandling og oppfølging, vil dette i sin tur bedre helsen til disse pasientene? Det blir DIASA 4-studien.

Vi vil samtidig gjøre undersøkelser av hvordan etterlevelse av behandling og livsstilsråd er i dag, og om den kan forbedres. Det gjør vi i DIASA 5-studien. 

Til slutt vil vi gjennomføre en større utprøving av diabetesbehandling i allmennpraksis, hvor vi vil bruke den eller de medisinene som viste seg å ha best effekt i DIASA 3Denne studien vil hete DIASA 6.

Kontaktinformasjon

Som dere ser har vi masse spennende forskning foran oss i DIASA. Vi er et stort, tverrfaglig team, som består av leger, sykepleiere, ernæringsfysiologer, apotektekniker, studenter og pasient-eksperter i vår brukergruppe. Nå håper vi også at mange vil være med og delta som forsøkspersoner for å hjelpe oss å nå målet om bedre helse for personer med sørasiatisk opprinnelse, og kanskje også for etnisk norske.

Har du spørsmål? Kontakt Cecilie Wium på cecwiu@ous-hf.no.

Du kan lese mer om forskningsprosjektet her:

Her kan du lese mer om diabetes type 2 og behandling hos Oslo universitetssykehus:

En kommentar om “Hvorfor får personer fra Sør-Asia tidligere diabetes type 2 enn etnisk norske?

  1. Tilbaketråkk: Hva gjør en klinisk ernæringsfysiolog?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s