Når mamma eller pappa ikke ønsker å leve lenger

Årlig forsøker opptil 6000 mennesker å ta livet sitt i Norge. Mange av dem har barn under 18 år. For noen barn gir dette konsekvenser i form av psykiske helseplager, rusmisbruk og arvet selvmordsatferd. Hvem har ansvar for å hjelpe barna når mamma eller pappa ikke ønsker å leve lenger?

Tekst: Tine K. Grimsholt, forsker ved Akuttmedisinsk avdeling, Oslo universitetssykehus.
Foto: Shutterstock og OUS.

Mellom 16 og 19 prosent av pasienter som legges inn på akuttmedisinske avdelinger som følge av selvmordsforsøk har mindreårige barn.

Fem prosent oppgir å ha eneomsorg for barna sine og en prosent har vært i barselpermisjon i tidspunkt for selvmordsforsøket. Dette er altså barn som ikke ennå kan snakke eller formidle til noen at de kanskje ikke har det så bra hjemme.

Barn sliter ofte alene

Mange ble overrasket da vi i en av sesongenes siste episode av SKAM fikk se hvordan Vilde egentlig hadde det hjemme. Moren hennes lå i senga, regninger hopet seg opp og huset var så rotete at hun ikke ville slippe noen inn til seg.

Vi vet at barn og ungdom ofte dekker over at foreldrene har det vanskelig. Samtidig er det vanskelig å oppdage for utenforstående.

Noen barn vil helst ikke gå på skolen, eller de drar hjem tidlig, fordi de føler de må passe på foreldrene. Det kan hende at barn «har glemt noe hjemme», slik at man har en unnskyldning for å ringe hjem for å sjekke om det går bra.

Men de gruer seg kanskje like mye til å komme hjem igjen, fordi de er redde for å finne mamma livløs på gulvet en gang til.

«Jeg gruer meg til å komme hjem igjen, hva hvis barna mine finner meg på stuegulvet en gang til?», Pasient.

• Les også: Vonde opplevelser setter spor

En amerikansk forsker fant at en av tre barn av foreldre med selvmordsatferd visste om at foreldrene hadde forsøkt å begå selvmord. En av fire hadde vært hjemme og blitt vitne til at det skjedde. Vi har dessverre ikke tilsvarende tall for Norge.

Av og til har vi opplevd barn som klandrer seg selv for at de ikke forhindret at mamma eller pappa tok en overdose. At de ikke forstod hvor farlig det egentlig var før de måtte ringe til ambulansen.

«Jeg vet ikke hvordan jeg skal snakke med barna mine, stillheten er uutholdelig… Det er liksom ingen som snakker om at jeg var på sykehuset», Pasient.

De som forsøker å begå selvmord, synes ofte det er vanskelig å be om hjelp. Mange synes det er skamfullt. Har de i tillegg små barn kan være redde for at helsepersonell skal kontakte barnevernet og at de skal miste omsorgen.

«Det er viktig at ikke barnevernet får vite at jeg har vært her hos dere, jeg har akkurat fått lov å være sammen med datteren min igjen, og jeg tør ikke ta sjansen på å miste henne igjen», Pasient.        

• Les også: God barnehelse gir grunnlaget for et godt liv

Må være frisk for å være alvorlig syk

Mange pasienter som har forsøkt å ta livet sitt synes det er vanskelig å be om hjelp, og ventetiden til første time for helsehjelp etter utskrivelse har føltes for lang. En av tre måtte vente i inntil tre uker etter utskrivelse.

«Jeg visste ikke hvor jeg skulle be om hjelp.. Eller hva som er forskjellen på psykolog eller psykiater.. Tror du det at jeg mistet jobben var noe fastlegen kunne hjulpet meg med da..», Pasient.                                                                                         

Vi forsker på pasientenes egne opplevelser

En studie vi nylig publiserte om pasienters egne beskrivelser og erfaringer etter selvmordsforsøk heter «You have to be healthy and resourceful to be seriously ill», altså at for å være alvorlig syk, må du helst være frisk og ressurssterk.

Tine K. Grimsholt, forsker ved Akuttmedisinsk avdeling.

Dette illustrerer hvor vanskelig mange pasienter har det etter utskrivelse og at de sliter med å få hjelp på tross av at de har det tungt.

I en studie gjennomført blant pasienter tre måneder etter utskrivelse oppga en av ti at de følte behov for å bli innlagt.

En pasient fortalte at han til og med hadde tatt en ny overdose med vilje fordi han ikke fikk hjelp noen andre steder enn på sykehuset.

I motsetning til gjennomførte selvmord, har vi etter et selvmordsforsøk fortsatt mulighet til å hjelpe de menneskene som ser livet som en byrde. Selv om mange har vært i kontakt med helsevesenet tidligere, ofte på grunn av psykiske problemer, kan det for noen representere den ene muligheten vi har til å sørge for god omsorg og hjelp. Dette er samtidig en anledning til å hjelpe barna som er pårørende i situasjonen og spesielt hvis foreldrene ikke har vært i kontakt med helsevesenet tidligere.

Hvorfor selvmordsatferd kan overføres mellom generasjoner?

Det finnes mange studier som viser at selvmord og selvmordsforsøk kan overføres mellom generasjoner. Det kan også føre til dårlige resultater på skole, rusmisbruk og psykiske problemer.

Men det er viktig å huske at også mange klarer seg veldig bra!

Først er det nyttig å se på hva som kjennetegner pasientgruppen som forsøker å ta livet sitt. Et selvmordsforsøk er som regel en handling og et resultat av flere sammensatte og bakenforliggende problemer. Eksempler på dette kan være psykiske lidelser (ofte depresjon), rusmisbruk eller seksuelt misbruk.

Utløsende årsaker kan være hendelser knyttet til negative livshendelser, skam, samlivsbrudd og økonomiske problemer. Barna kan derfor i noen tilfeller vokse opp under vanskelige omsorgsbetingelser.

De som forsøker å ta livet sitt er på mange måter en heterogen gruppe, men noen faktorer er mer vanlig enn andre.

• Les også: Obduksjon avslører trender i rus- og legemiddelinntaket vårt

Dette betyr naturligvis også at hver enkelt pasient trenger skreddersydd behandling og oppfølging. For noen kan det være tilstrekkelig med oppfølging hos fastlegen, mens andre må innlegges i psykiatrisk avdeling.

Mange har forsket på selvmordsatferd blant pasienter, også på ungdom som har forsøkt selvmord, men det finnes ingen studier der man har undersøkt om det å hjelpe barna allerede når de er små kan forebygge at de utvikler selvmordsatferd i voksen alder.

Forskningen på hva disse barna har behov for har til nå ikke vært god nok.

Vi vil derfor i samarbeid med RVTS Øst nå rette fokus mot dette for å øke kompetansen – som igjen vil .

Barna har krav på hjelp

 «Helsepersonell bidra til å ivareta det behovet for informasjon og nødvendig oppfølging som mindreårige barn av pasient med psykisk sykdom, rusmiddelavhengighet eller alvorlig somatisk sykdom eller skade kan ha som følge av forelders tilstand». Helsepersonelloven § 10a.

Vi som jobber ved Oslo universitetssykehus har etablert barneansvarlige ved hver avdeling. Disse har ansvar for å følge opp og koordinere arbeidet med barn som pårørende i tråd med I tråd med spesialisthelsetjenesteloven § 3-7 a.

Referanser

1. Cerel J, Roberts TA. Suicidal behavior in the family and adolescent risk behavior. The Journal of adolescent health : official publication of the Society for Adolescent Medicine. 2005;36(4):352.e9-16.
2. Grimholt TK, Haavet OR, Jacobsen D, Sandvik L, Ekeberg O. Perceived competence and attitudes towards patients with suicidal behaviour: a survey of general practitioners, psychiatrists and internists. BMC Health Serv Res. 2014;14:208.
3. Grimholt TKea. You have to healthy and resourceful to be seriously ill- an open ended questionnaire study of patients experiences of care after deliberate self poisoning. Suicidlogy online 2017;8:20.
4. Geulayov G, Gunnell D, Holmen T, Metcalfe C. The association of parental fatal and non-fatal suicidal behaviour with offspring suicidal behaviour and depression: A systematic review and meta-analysis. Psychological Medicine. 2012;42(8):1567-80.
5. Hawton K, Witt KG, Taylor Salisbury TL, Arensman E, Gunnell D, Hazell P, et al. Psychosocial interventions for self-harm in adults. Cochrane Database Syst Rev. 2016(5):CD012189.
6. Hawton, K., Witt, K. G., Taylor Salisbury, T. L., Arensman, E., Gunnell, D., Townsend, E., Hazell, P. (2015). Interventions for self-harm in children and adolescents. Cochrane Database Syst Rev(12), CD012013. doi:10.1002/14651858.CD012013.