Vonde opplevelser setter spor

shutterstock_295950872

Mange mennesker bærer med seg traumatiske erfaringer fra barndommen. Dette preger deres liv og fører til både fysiske og psykiske helseplager.

Tekst: Mary Joanne Vollmer-Sandholm, rettsmedisinsk rådgiver ved Oslo Universitetssykehus, Sosialpediatrisk seksjon.
Foto: Shutterstock og Mary Joanne Vollmer-Sandholm.
Først publisert i Sunnhetsbladet.

Tenk om vi kunne finne en risikofaktor slik at vi dramatisk kunne forhindre seks av ti dødsfall i Norge?

Hva om denne helsefaren ble avdekket og behandlet tidlig i livet? Da kunne vi bedre den mentale helsen drastisk og i tillegg redusere risikoen for graviditet i tenårene, avhengighet av narkotika, alkohol og tobakk, og til og med enkelte former for kreft.

Ville det ikke være gledelig om man kunne øke gjennomsnittlig levealder med 20 år for dem som står sterkest i faresonen?

Studie om traumer i barndommen

I 1980-årene forsøkte en lege, Dr. Felitti, å finne årsaker til at hans overvektige pasienter ikke oppnådde vektreduksjon. Han begynte å stille spørsmål rundt barndommen, og ble veldig overrasket over at mange hadde opplevd seksuelle overgrep, og spesielt incest.

Denne forskningen førte til et helt nytt perspektiv på samspillet mellom sinn og kropp.

Bilde MaryJ Vollmer-Sandholm
Mary Joanne Vollmer-Sandholm, rettsmedisinsk rådgiver. Foto: privat

I løpet av 1990-årene skjøt forskningen fart, da Felitti og hans medarbeider, dr. Anda, kartla mer enn 17 000 individer, de fleste fra middelklassen, og spurte dem om en rekke vonde opplevelser i barndommen (”Adverse Childhood Experiences”, ACE).

De spurte personene om de hadde opplevd en eller flere av følgende:

  • Følelsesmessige overgrep
  • Fysiske overgrep
  • Seksuelle overgrep
  • Følelsesmessig forsømmelse
  • Fysisk forsømmelse
  • Voldelig behandling av mor
  • Stoffmisbruk i familien
  • Sinnslidelser i familien
  • Atskillelse fra foreldrene eller skilsmisse
  • Fengsling av et familiemedlem

Funnene var skremmende, men det mest overraskende var det store antallet med traumatiske erfaringer fra barndommen. Disse erfaringene så ut til å prege livet på flere måter.

Fant interessante sammenhenger

25% av kvinnene og 16% av mennene hadde vært utsatt for seksuelle overgrep. 27-30% hadde opplevd fysiske overgrep, og omtrent like mange hadde opplevd stoffmisbruk i familien og atskillelse fra foreldre eller skilsmisse.

Bare 36% av de spurte hadde vært skånet fra slike vonde opplevelser (ACE), mens resten kunne fortelle om en eller flere.

Nyere studier viser større sammenheng mellom et barns erfaringer og sykdom senere i livet.

Et barn med en ACE-score på fire, altså et barn som har hatt store traumatiske opplevelser, vil som voksen ha 240% høyere risiko for å få hepatitt (gulsott), 390% høyere risiko for hjerte- og lungesykdommer (emfysem eller kronisk bronkitt), og 240% høyere risiko for seksuelt overførbare sykdommer.

Det vil også være:

  • over 4 ganger større sannsynlighet for at barnet får en depresjon.
  • 7 ganger større sjanse for alkoholisme.
  • 2 ganger større risiko for å begynne å røyke.
  • 10 ganger større risiko for sprøytemisbruk.
  • 12 ganger større risiko for å prøve å ta sitt eget liv.
  • 32 ganger mer sannsynlig at man får problemer på skolen dersom man ikke har fått hjelp, sammenlignet med et barn som har en ACE på null.

Hvorfor har vi ikke hørt om dette før?

Dr. Felitti slår fast at det har vært en intens internasjonal interesse innenfor forskningen, men nesten ingen praktisk anvendelse av resultatene, og mange har undret seg over hvorfor det er slik.

Noen kjensgjerninger som kanskje kan bidra til en forståelse av misforholdet:

  1. Mennesker ønsker ikke snakke om personlige ting. Det kan være pinlig. Vi har ikke for vane å snakke om våre egne eller andres private problemer, og de fleste føler seg ensomme og forlegne.
  2. Denne problemstillingen treffer oss hjemme; de fleste har erfaringer med slike ting, og det siste man ønsker er å grave i andres vanskelige følelser.
  3. Man forestiller seg at det å ta opp problemene i skoler og hos lege, vil føre til et stort og dramatisk tap av selvkontroll, og at man hverken har tid, energi eller ekspertise til å ta tak i det.
  4. Mange opplever en inngrodd frykt for at det å spørre om ting og bringe dem fram i lyset, kun vil gjøre situasjonen verre.
  5. Familier ønsker ikke å ta opp problemet fordi de føler seg alene og forvirret, og de vet ikke hvor de skal henvende seg for å få hjelp.
  6. Det kan være tidkrevende å sette ord på bekymringene, og vi har allerede mye å gjøre.

Felitti og hans medarbeidere slår fast at sannheten er stikk motsatt.

Med friskt mot har de fortsatt å spørre pasientene om store personlige detaljer, og de har ikke behøvd en stor responsgruppe for mentale problemer når pasientene fortalte om de smertefulle livserfaringene.

I stedet har de funnet at mennesker er takknemlige for anledningen til å fortelle og vedkjenne seg de tunge hemmelighetene.

I en av studiene var det en betydelig reduksjon i behovet for legehjelp i løpet av året etter at spørsmålene ble stilt dem.

Hva kan vi gjøre?

Dette er uten tvil et spørsmål med stor kompleksitet, men vi kan i alle fall si at oppmerksomhet er en nøkkel. Hvis vi forstår at vi ikke er alene med våre lidelser og får en opplevelse av at vi er akseptert som vi er, kan vi muligens unnslippe mange sykdommer og tidlig død, ifølge den pågående forskningen.

Dette betyr at det er viktig å knytte bånd til andre mennesker, enten venner og familie, fagpersoner eller støttegrupper, som kan hjelpe oss i helbredelsesprosessen.

Barn har flere behov som vi kjenner til

Ta tid til å bli kjent og snakke med dem. La dem føle at de blir sett. Hjelp dem til å oppdage og forstå sine erfaringer og følelser. Gi dem sjansen til å være ærlige. Gi dem nære og meningsfulle forbindelser.

For helsearbeideren betyr det:

  • Å spørre ADHD-barnet og/eller foresatte om ACE-score, i stedet for å behandle barnet utelukkende med medikamenter (selv om det også kan være nødvendig).
  • Å vurdere overvektige pasienter og deres overvektige foreldre mer nøye for å finne andre trekk ved familien som kan bidra til spisevanene.
  • Å gå inn for å gjøre en ACE-screening til alminnelig rutine hos fastlegen (dette har vært gjort tidligere, med gode resultater).
  • Helsesøster snakker med foreldrene om risikoen ved ACE allerede under svangerskapet.

For læreren betyr det: 

  • Å bli kjent med ADHD-barnet i klasserommet, og etter hvert få innblikk i dets problemer i hjemmet og på skolen.
  • Å vise ekstra oppmerksomhet overfor den som strever med spiseforstyrrelser, overvekt eller andre typer avhengighet, for å få innblikk i deres liv, og særlig de sider ved livet som gjør vondt, men også de som er av positiv karakter.
  • Å snakke om de vonde opplevelsene (ACE) i klasserommet; det er viktig å bringe slike spørsmål inn i lyset og forklare hva de er og hva de betyr.

For foreldre og andre foresatte betyr det:

  • Å være ærlig overfor oss selv om våre vonde opplevelser og sørge/arbeide oss gjennom disse ved å ta kontakt med andre på en oppriktig måte.
  • Å være ærlig når det gjelder de former for ACE som gir seg til kjenne i våre egne barns liv og få den hjelp og støtte og de ressurser vi trenger for enten å eliminere eller minske tyngden av problemene.
  • Å være ærlig overfor våre egne barn om disse sårene og la dem snakke om dem og tillate å sørge hvis det er nødvendig, er avgjørende for helbredelsen. De kan trenge støtte også fra andre enn oss, enten fra nær familie, trofaste venner, helsearbeidere eller lærere.

Legene fant at det ikke var nødvendig å være utdannet rådgiver; det som hadde størst virkning, var villigheten til å spørre og erkjenne fakta. Det er tidkrevende arbeid, men når man ser hele helsebildet, er det absolutt verdt investeringen, og i det lange løp vil man spare mye tid som man kan bruke til å ta seg av andre helseproblemer.

Vi undrer oss med Felitti hvorfor de mange forskningsresultater ikke kommer til anvendelse i vår hverdag. Vi ser frem til den dagen dette skjer.

 

Kilder

Acestoohigh.com
http://www.acestudy.org/
Enditnow, LLU, Vimeo
http://www.cdc.gov/violenceprevention/acestudy/
http://www.who.int/violence_injury_prevention/violence/activities/adverse_childhood_experiences/en/
Felitti VJ, Anda RF, Nordenberg D, Williamson DF, Spitz AM, Edwards V, Koss MP, Marks JS.Relationship of childhood abuse and household dysfunction to many of the leading causes of death in adults: The Adverse Childhood Experiences (ACE) StudyAmerican Journal of Preventive Medicine 1998;14:245–258.
Foege WH. Adverse childhood experiences: A public health perspective (editorial). Am J Prev Med 1998;14:354–355.
Poletti S, Mazza E, Bollettini I, Locatelli C, Cavallaro R, Smeraldi E, Benedetti F. Adverse childhood experiences influence white matter microstructure in patients with schizophrenia. Psychiatry Res. 2015 Aug 14. pii: S0925-4927(15)30055-X.
Bick J, Nelson CA. Early Adverse Experiences and the Developing Brain. Neuropsychopharmacology. 2015 Sep 3. doi: 10.1038/npp.2015.252. Review.
Bright MA, Thompson L, Esernio-Jenssen D, Alford S, Shenkman E. Primary Care Pediatricians’ Perceived Prevalence and Surveillance of Adverse Childhood Experiences in Low-Income Children. J Health Care Poor Underserved. 2015;26(3):686-700. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed)

 

 

5 kommentarer om “Vonde opplevelser setter spor

  1. Tilbaketråkk: Når mamma eller pappa ikke ønsker å leve lenger

  2. Tilbaketråkk: Å være ung og psykisk syk

  3. Anonym

    Jeg er bestemor til gutter 10 og 5 år som har mistet sin far pga selvmord han var min sønn og 36 år. nå er det ett år siden og ingen av dem har fått proff. hjelp. jeg ønsker å ta tak i dette på årsdagen for hans død, hva og hvordan gjør jeg det. begge er traumatisert

    Liker

    1. Hei! Så flott du vil hjelpe barnebarna dine. Slik det er i Norge skal alle henvendelser til spesialisthelsetjenester gjøres via barnas fastlege. Det er der dere må starte. Vi som drifter denne bloggen har ikke anledning til å besvare medisinske eller personsensitive opplysninger. Lykke til! Mvh red. Ekspertsykehuset

      Liker

  4. Tilbaketråkk: Barne- ungdomsklinikken – for barnas beste

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s