Stoppskilt for barn

På sykehuset jeg jobber, har vi gjort oss gode erfaringer med å gi barn stoppskilt. Ideen oppstod sammen med en gutt på fem år som trengte å kunne si stopp. 

Tekst: Maren Lindheim, Psykologspesialist ved seksjon for psykosomatikk og CL-barnepsykiatri.
Foto: Øystein H. Horgmo, UiO og Shutterstock.
 
Maren Østvold Lindheim
Maren Østvold Lindheim. Foto: Øystein H. Horgmo

Jeg vil fortelle en historie om en gutt som var dobbelt modig. Han skulle gjennomføre en undersøkelse på sykehus. Han syntes det var skremmende. Han forstod at han måtte gjennomføre undersøkelsen, og han gikk med på å la seg undersøke selv om han var redd. Han var tapper, holdt ut lenge, men da han etter en stund syntes det ble for skremmende, klarte han å si i fra om at han ikke orket mer.

Sykepleier og foreldrene hørte på gutten og avbrøt undersøkelsen.

Om forfatteren: Maren Østvold Lindheim er psykologspesialist ved Seksjon for psykosomatikk og CL -barnepsykiatri, Barne– og ungdomsklinikken, Rikshospitalet OUS. Hun arbeider med å hjelpe inneliggende somatisk syke barn, ungdom og deres familier til best mulig sykdomsmestring.

Dobbelt modig

Dette kunne vært en historie om ”ikke å få til”. Jeg tenker tvert i mot at det er en historie om alt gutten, sykepleieren og foreldrene fikk til. Da jeg møtte gutten på undersøkelsesrommet etter at de hadde ”gitt opp”, satt han med bøyd hode, trist og motløs.

I samtale med gutten snakket vi sammen om den flotte jobben han hadde gjort. Hvordan han først hadde vært modig fordi han gjorde noe han gruet seg veldig til, og så hadde vært dobbelt modig fordi han klarte å si stopp når oppgaven ble for stor.

Vi snakket om hvor vanskelig det er å si stopp når en selv, foreldre, sykepleiere og leger så gjerne vil få jobben gjort og hvor bra det var at foreldrene og sykepleieren hadde hørt på han, stoppet, og tatt kontakt med meg.

Vi snakket om hvor vanskelig det er å si stopp.

Og gutten så opp, smilte og ble rank i kroppen. Jeg ba han og foreldrene om å reise hjem og feire alt de hadde klart denne dagen– og vi avtalte at vi skulle møtes igjen for å legge en plan for neste gang.

Arbeidet med å trygge barn på sykehus krever et tett tverrfaglig samarbeid mellom psykologer/psykiatere, leger, sykepleiere, bioingeniører og andre involverte fagpersoner.

Vi vet at alvorlig kronisk sykdom gir økt risiko for psykososiale vansker og posttraumatisk stresslidelse. 90% av barn på sykehus rapporterer om minst en skremmende hendelse i forbindelse med innleggelser, gjennomsnittet er på 3.14 hendelser. Samtidig er ikke søkelyset hos personalet på barneintensiv på posttraumatisk stress. Dette er bakgrunnen for at vi har vært med på å utvikle prosedyrer for å sikre forberedelse og oppfølging av barn og ungdom som skal gjennom operasjoner og behandling.

Hvordan barn ser verden

I møte med barn på sykehus har jeg lært mye om hvordan barn ser verden, hva barn er opptatt av og hva som kan hjelpe barn til å oppleve at de blir sett og tatt på alvor.

Vi glemmer ofte å ta et barneperspektiv og at det å  ”bare ta en blodprøve” eller ”bare fjerne et plaster” kan være en stor jobb for en på fem år. Barn på fire strekker sjelden frivillig frem armen.

Derfor er det slik at det ”å bare ta en blodprøve” må forklares godt, på en alderstilpasset måte. Kanskje må en måle opp hvor mye blod en har i kroppen, vise hvor lite en tar og forklare hvordan kroppen lager nytt blod.

En er nødt til å ta seg tid, lytte etter barnets spørsmål og tanker, forklare hva en skal gjøre og hvorfor.

Deretter kan man legge en plan: ”Du er her fordi du må gjøre en jobb for kroppen din og det er å ta en blodprøve. Det er viktig for at du skal kunne holde deg frisk og gjøre alt det du er glad i; være i barnehagen og leke. Du kan ikke bestemme om du skal gjøre det, men du kan være med å bestemme hvordan. Dette får vi til sammen”.

Ved å snakke gjennom prosedyren og fordele arbeidet: ”Din jobb er å holde armen rolig og å se i lekekofferten, mammas jobb er å holde deg i hånden og trøste og sykepleiers jobb er å gi vaksinen”.

Her gir vi barnet og foreldrene en opplevelse av ro, forutsigbarhet, oversikt, kontroll og mestring.

En god måte å øve på er å benytte en bamse og la barnet hjelpe bamsen slik at den kan få gjennomført prosedyren: ”Tror du bamsen helst vil sitte på fanget til mamma eller i en egen stol?”.

Barn vil da ofte vise oss hva de selv trenger gjennom leken med bamsen.

Selv små barn kan ha utbytte av denne typen lek. Barn benytter fortellinger og lek som en måte å skape mening i nye situasjoner.

Ufrivillig holding

For enkelte barn er det å legge en plan ikke nok. Vi møter barn som er traumatisert av tidligere opplevelser på sykehus, hos fastlege, tannlege eller helsestasjon og som trenger oppfølging over tid.

Flere av disse familiene kan fortelle om gjentatte behandlingssituasjoner der barn har vært redde og der det har endt med ufrivillig holding. Disse situasjonene preger alle involverte.

Noen ganger er det en enkelt hendelse som har ”brent seg fast”. Fastholdingen, og særlig der foreldre holder, er ofte det barn selv opplever som verst.

Vi vet at det forekommer mest ufrivillig holding blant de yngste barna og yngre barn opplever mer intens redsel og smerte ved prosedyrer enn eldre barn.

Barna vi møter vil at mamma og pappa skal ”trøste, passe på meg og heie”.

De sier ikke at ”mamma sin jobb skal være å holde meg fast”. Dette kan henge sammen med den relasjonelle forvirringen som skapes hvis mamma både er den som påfører smerte og den som skal gi trygghet.

Vi har den siste tiden gjort oss positive erfaringer med å gi barn stoppskilt.

Vi opplever at mange foreldre sliter med minner knyttet til holding eller det å ha utført prosedyrer på barnet sitt. På tross av dette blir foreldre ofte bedt om å holde under skremmende og smertefulle prosedyrer.

Det er forskjell på å være et trygt fang og hjelpe armen til å holde seg i ro, og det å være med under full fastholding. Det er derfor viktig at det gjøres en vurdering av hva som er best i den enkelte situasjon. Enkelte ganger kan en ikke forhindre at det blir slik, men de fleste ganger kan en stoppe opp og hjelpe barnet til bedre mestringsstrategier.»

IMG_0933

Stoppskilt

Vi har den siste tiden gjort oss positive erfaringer med å gi barn stoppskilt. Ideen bak skiltet oppstod sammen med gutten på fem år. Avtalen er at dersom barnet holder stoppskiltet opp stanser vi med det vi gjør. Når barnet legger det ned, kan vi fortsette.

Vi øver på sykepleier og foreldre for å sjekke om skiltet virker og til slutt på barnet. Stoppskiltet gir barnet kontroll i situasjonen. Vi opplever, i samarbeid med  fagpersonell på sykehuset, at små barn som tidligere måtte holdes og som skrek, nå klarer å legge skiltet ned og få gjennomført prosedyrer på en rolig og kontrollert måte.

Dette har resultert i spesialproduserte skilt med teksten; ”Til barn på sykehus” som benyttes i stadig flere situasjoner.

Enkelte barn og foreldre trenger tid til å bearbeide tidligere opplevelser

Enkelte barn og foreldre trenger tid til å bearbeide tidligere opplevelser, tid til gradvis eksponering og til å finne frem til ulike mestringsstrategier før en kan gjennomføre prosedyren.

Mange av barna vi møter har behov for å øve gjentatte ganger i den reelle situasjonen med utstyr og med fagpersonene som skal gjennomføre prosedyren. Dette arbeidet krever et tett tverrfaglig samarbeid.

Vi trenger å stille spørsmålene; må prosedyren gjennomføres? Må den gjennomføres nå? Kan den gjøres på en annen måte? Gis det tilstrekkelig smertelindring? Gis det tilstrekkelig tid til forberedelse?

På denne måten forebygger vi uheldige konsekvenser og bidrar til å gi barn og ungdom gode erfaringer knyttet til det å være pasient.

 

Teksten er først publisert på psykologforeningen.no. https://www.psykologforeningen.no/publikum/blogger/helsepsykologibloggen/naar-barn-paa-sykehus-trenger-stoppskilt

Referanser

•Diseth, T. H. (2006). Dissociation following traumatic medical treatment prosedures in childhood: A longitudinal follow-up. Development and psychophatology, 18(1): 233-251.
•Gjems, S., & Diseth, T. H. (2011). Forebygging og behandling av psykologiske traumer hos somatisk syke barn: Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 48(9): 857- 862.
•Lewis, I., Burke, C., Voepel -Lewis, T., & Tait, A. R. (2007). Children who refuse anesthesia or sedation: A survey of anesthesiologists. Paediatric Anaesthesia, 17(12): 1134- 42.
•Ljungman Department of Women‘s and Children‘s Health, University Children‘s Hospital, Uppsala, Sweden , G., Gordh Department of Anesthesiology and Intensive Care, University Hospital, Uppsala, Sweden , T., Sorensen Department of Research, Central Hospital, Vasteras, Sweden . S., & Kreuger Department of Women‘s and Children‘s Health, University Children‘s Hospital, Uppsala, Sweden , A. (2000). Pain variations during cancer treatment in children: A Descriptive Survey. Journal of Pediatric Hematology and Oncology, 17 (3): 211-221.
•Stuber, M. L . 1., Shemesh, E ., & Saxe, G. N . (2003). Posttraumatic stress responses in children with life-threatening illnesses. Child Adolescent Psychiatric Clinics of North America, 12(2):195-209.
•Svendsen, E. (2015). Pågående studie om tvang eller ufrivillig fastholding av førskolebarn under prosedyrer på sykehus. Tidsskrift for barnepsykepleiere, 3, 17-18.
•Ziegler, M. F . 1., Greenwald, M., H ., DeGuzman, M. A ., & Simon, H. K . (2005). Posttraumatic stress responses in children: awareness and practice among a sample of pediatric emergency care providers. Pediatrics, 115(5):1261-7.

4 kommentarer om “Stoppskilt for barn

  1. Tilbaketråkk: «Hei, er det deg? Jeg føler meg ganske dårlig»

  2. Tilbaketråkk: Nyretransplantasjoner hos barn

  3. Tilbaketråkk: Spinal muskelatrofi og nye behandlingsmuligheter

  4. Tilbaketråkk: Hva er ortopedi?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s