Når skjedde drapet?

I kriminalromaner og på film kommer rettsmedisineren til åstedet, bøyer seg over avdøde og konstaterer at døden inntraff kl. 16.05. Slik er det kun i fantasiens verden. Her presenteres de metoder som rettsmedisinere bruker på draps-åsteder.

Tekst og foto: Torleiv Ole Rognum,  Seksjonsleder ved Rettsmedisinske undersøkelser av barn, Oslo universitetssykehus og professor dr med. ved Universitetet i Oslo.

Flere store skandaler i norsk rettshistorie skyldes at det ikke var mulig å bestemme tidspunktet da ofrene ble drept. Det gjelder i Per Liland-saken og Fritz Moen-saken.

Dødstidspunkt er viktig for å sjekke alibi

Prof. dr med. Torleiv Ole Rognum, Avdeling for rettsmedisinske fag.

I begge disse tilfellene ble dødstidspunktet flyttet ett døgn under rettssaken, dette for å omgå de tiltaltes alibi.  Også i Fredrik Fasting Torgersen-saken var dødstidpunket avgjørende for domfellelse, selv om det ikke kunne bestemmes ved tilgjengelige metoder.

Hvilke metoder har rettsmedisinerne?

Temperaturmålinger benyttes av rettsmedisinere. Ved å vurdere forskjellen mellom omgivelsestemperaturen og temperaturen i hjernen eller kroppstemperaturen målt i endetarmen, kan man utfra erfaringstabeller estimere dødstidspunktet. Metodene er grove.

Klassiske dødstegn

• Dødsflekkene: Rødlig misfargede områder av huden på kroppens lavtliggende steder oppstår ½ til 2 timer etter døden.
• Dødsstivhet: Inntreffer 2 til 5 timer etter døden, når maksimum etter 12 timer for så å forsvinne i løpet av et par døgn.

  

  Figur 1. Person funnet død utendørs. Kan rettsmedisineren si noe om når vedkommende ble drept?

• Hjernetemperaturmåling gir best resultater de første 6 timene etter døden. I den perioden kan dødstidspunktet oppgis med et 95 % konfidensintervall på ± 1½ time. (Metoden kan benyttes de første 16 timene etter døden).
• Kroppstemperatur målt i endetarmen kan benyttes det første døgnet etter dødsfallet, og angir i de første 12 timene dødstidspunktet med et 95 % feilmargin på ±3 timer.

Biokjemiske metoder

Kaliummåling i øyevæsken til avdøde har vært benyttet siden 1960-tallet.
Hos levende finnes Kalium i høye konsentrasjoner inne i kroppens celler, mens blod- og kroppsvæsker kun inneholder kalium i en konsentrasjon rundt 4,5 mmol/l.

Figur 2. App der dødstidspunktet med 95 % konfidens intervaller angis som blå områder på tidslinjer.

Etter døden går celleveggene i stykker og kalium strømmer fra cellene og ut i omgivende kroppsvæske.

Utfra den målte kaliumkonsentrasjonen i øyevæske kan man regne seg tilbake til dødstidspunktet.

• Les også: Obduksjon avslører trender i rus- og legemiddelinntaket vårt

Alle biologiske prosesser er avhengig av temperatur og ved å ta med omgivelsestemperaturen i formelen blir angivelsene mer nøyaktige.

Likevel får man ikke bedre nøyaktighet enn tidspunkt med konfidensintervall på ± 1½ time.

Fordelen med biokjemiske metoder er at de kan benyttes i flere døgn etter døden.
Hypoxantin (Hx) er en markør for akutt oksygenmangel.

Ved Universitet i Oslo/Rikshospitalet utviklet vi rundt 1990 en metode for estimering av dødstidspunktet basert på måling av hypoxantin i øyevæske.

Hypoxantin er et nedbrytningsprodukt fra ATP, energileverandøren i kroppen.

Ved alvorlig oksygenmangel (hypoxi) hopes hypoxantin opp i kroppen. Normalt har vi minimale mengder med hypoxantin i blod og øyevæske (ca. 0,55 µmol/l).

• Les også: Hva er rettsmedisinske fag?

Dersom døden inntreffer plutselig og offeret slutter å puste slik at oksygen ikke tilføres, vil hypoxantin øke i øyevæsken. Økningen er lineær og temperaturavhengig.

Basert på målt hypoxantin og omgivelsestemperatur kan dødstidspunktet estimeres med et 95 % konfidensintervall på ±1 time og 15 minutter. Metoden kan benyttes i flere døgn.