Immunterapi er bra, men ingen mirakelkur

shutterstock_576532513

Det er mye snakk om immunterapi for tiden. Utfra overskrifter kan man få inntrykk av at alle kreftpasienter kan bli friske av disse nye medisinene. Det er feil. Mange har ikke effekt av dem i det hele tatt.

Tekst: Åslaug Helland, overlege og forsker ved Oslo universitetssykehus.

Men når det er sagt har introduksjonen av immunterapi i kreftbehandling snudd opp ned på hverdagen for mange pasienter, og gir håp til mange pasienter som tidligere ikke hadde lyse utsikter.

For to år siden hadde jeg en pasient med lungekreft og spredning til flere organer. Sykdommen utviklet seg raskt, han hadde smerter og var i dårlig allmenntilstand. Vanlig cellegift hjalp ham ikke, og vi startet med immunterapi. Ganske raskt ble han bedre. Fra å ha sykeseng i stua hjemme, gjort opp testamentet og snakket med sine nærmeste, er han nå på vedhogst, fisketur og lever et normalt liv sammen med sine kjære. Han har nå avsluttet behandlingen, og det er ingen tegn til sykdomsaktivitet.

Bedre prognoser

De to kreftsykdommene vi har mest erfaring med når det gjelder immunterapi er føflekkreft og lungekreft. Tidligere var det slik at hvis disse sykdommene først hadde spredd seg, var utsiktene dårlige. Nå vet vi at noen pasienter med disse diagnosene har langvarig og god effekt av medisinen, og kan leve i mange år uten symptomer.

Kreftceller er våre egne celler som er forandret.

Ofte har kreftceller flere genforandringer, som for eksempel mutasjoner. Kroppens immunforsvar skal beskytte oss mot farer. Det er et nøye finstemt system, som er på vakt hele tiden.

Målet er å oppdage truende inntrengere som virus og bakterier, men i tillegg identifisere våre egne celler hvis de er annerledes enn de skal være, – slik som kreftceller er. Immunforsvaret skal oppdage dem og fjerne disse cellene. Men kreftcellene er smarte. De lærer seg å unngå immunforsvaret.

Blant annet har de markører på utsiden som signaliserer til immunforsvaret at de ikke skal fjernes. En slik markør er PDL1, som kommuniserer med markøren PD1 på immuncellene. Denne kommunikasjonen kan gjøre at immuncellene ikke oppdager kreftcellene som fremmede, og ikke prøver å fjerne dem.

ICR - Åslaug Helland
Åslaug Helland, overlege og forsker ved Oslo universitetssykehus.

 

Noen av de nye medisinene hindrer kommunikasjonen mellom PD1 og PDL1. Disse markørene får ikke snakke sammen, og immunforsvaret kan igjen oppdage kreftcellene som fremmede og som den trusselen de er.

Man ser da, hos en del pasienter, at immunforsvaret dreper kreftcellene, og både primærsvulsten og dattersvulstene krymper.

Ikke for alle

Hvorfor har ikke alle pasientene like god nytte av behandlingen?

I dag vet man noe om dette, men man har ingen fullstendig oversikt. Man vet at for noen krefttyper, øker sannsynligheten for effekt hvis man ser mye PDL1 i kreftsvulsten. Det ser også ut som om pasienter med krefttyper med mange forskjellige mutasjoner er de som har best effekt.

For lungekreftpasienter for eksempel, er det de som har røkt aller mest som har flest mutasjoner og best effekt av immunterapi. Føflekkreft har også mange mutasjoner, og mange med denne sykdommen har nytte av immunterapi.

Pasienter som behandles med immunterapi kan også få bivirkninger, men bivirkningene er færre og mindre alvorlige sammenliknet med cellegift. Behandlingen kan føre til at immunforsvaret «angriper» friske organer, – slik at pasientene kan få en betennelse ulike organer.

For eksempel en slik betennelse i tarm kan føre til diaré. Avhengig av alvorlighetsgraden, bør man eventuelt stoppe behandlingen og behandle bivirkningene før man eventuelt kan starte opp igjen med behandlingen.

Det foregår mye forskning fortsatt når det gjelder immunterapi. Nesten alle de store legemiddelfirmaene har ett eller flere slike medikamenter i utvikling. Behandlingen prøves ut ved nesten alle kreftdiagnoser, og man undersøker også ulike kombinasjoner for å øke effekten.

Man vet i dag mye mer om immunterapi enn det man visste for få år siden, og mange pasienter lever i dag lenger med god livskvalitet.

Samtidig er det fortsatt mye vi ikke vet, og videre forskning må til. Forskning må til både for å øke andelen pasienter som har god effekt av behandlingen, og for å utvikle nye markører som kan forutsi hvilke pasienter som vil ha god nytte av terapien og hvem som har bedre nytte av annen behandling.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s