Riktig dose til riktig pasient – måling av antibiotikanivå i blod

For at et legemiddel skal ha både god effekt og minst mulig bivirkninger, må det tilføres i riktig dose. For de fleste legemidler oppnås dette med standarddoser som vil passe for de aller fleste pasienter, men i en del behandlingssituasjoner er det viktig å justere dosene så de blir tilpasset den enkelte pasient i den enkelte situasjon. I noen tilfeller gjelder dette også for pasienter som skal behandles med antibiotika.

Tekst: Kari Kjeldstadli, lege, avdeling for farmakologi, Oslo universitetssykehus.
Foto: Kari Kjeldstadli og Stine Rognstad, Avdeling for farmakologi, Oslo universitetssykehus.

Ved Oslo universitetssykehus forskes det på hvordan sykdom og andre fysiologiske faktorer påvirker nedbrytning og utskillelse av antibiotika, og det arbeides for å tilby konsentrasjonsmålinger av de viktigste antibiotikatypene som brukes ved behandling av alvorlige infeksjoner. Dette er viktig for å sikre riktig dose til den enkelte pasient og for å redusere risiko for bivirkninger, resistensutvikling og unødvendig påvirkning av miljøet.

Store variasjoner

Alvorlig syke pasienter kan ha store variasjoner i kroppens nedbrytning og utskillelse av antibiotika, både seg i mellom og gjennom eget sykdomsforløp. Dette gjelder særlig akutt syke pasienter, men også kroniske sykdommer kan ha så uttalt påvirkning på hvordan kroppen bryter ned og skiller ut legemidler at det kan være vanskelig å forutse hvorvidt vanlige doser vil gi utilstrekkelig effekt eller økt risiko for bivirkninger.

Når alvorlig syke pasienters evne til å skille ut legemidler er så ulik, og i rask forandring, kan det få konsekvenser for hvor mye av en bestemt legemiddeldose som gjenfinnes i de ulike pasientene på avdelingene og også hos den enkelte pasient i løpet av sykehusoppholdet.

Det spesielle med antibiotika og andre infeksjonsmidler, er at bruken av dem igangsetter flere parallelle prosesser med ulike konsekvenser. Behandlingen påvirker ikke bare pasientens kropp, men også organismene som er årsaken til pasientens infeksjon og organismene i omgivelsene som tar i mot legemidlene som går ut av pasienten og ned i kloakken. 

Hvis en standardbehandling gir for lave antibiotikakonsentrasjoner, reduseres sjansene for at pasienten blir frisk. Hvis en bakteriestamme som inneholder bakterier med ulik følsomhet for et antibiotikum behandles med for lave konsentrasjoner, vil det kunne bedre vekstvilkårene for de bakteriene som er mindre følsomme og øke risikoen for resistensutvikling.

Hvis en pasient behandles med unødvendig høye doser, vil det ikke bare øke risikoen for bivirkninger, men også føre til at unødvendig mye antibiotika skilles ut i miljøet utenfor pasienten.

Konsentrasjonsmålinger

Den eneste tilgjengelige måten for å vurdere hvorvidt en gitt antibiotikadose gir tiltenkt mengde antibiotika i kroppen, er å utføre konsentrasjonsmålinger. Hvis man vet hvilken

Kari Kjeldstadli, lege, Avdeling for farmakologi, OUS.

konsentrasjon pasienten får i blodet etter en gitt antibiotikadose, kan man bedre vurdere hvorvidt det er behov for å justere dosen opp for å oppnå ønsket effekt og redusere risikoen for fremvekst av resistente bakterier, eller ned for å unngå bivirkninger og unødvendig påvirkning av miljøet.

Ved Avdeling for farmakologi ved Oslo universitetssykehus arbeider vi for å etablere pålitelige målemetoder som er tilpasset det kliniske behovet. Samtidig samles kunnskap om når og hvordan konsentrasjonsmålinger bør brukes, som videre må gjøres enkelt tilgjengelig for legen som er ansvarlig for behandlingen hos den enkelte pasient.

TTA-nettverket

TTA – «Turning the Tide of Antimicrobial resistance» er et nasjonalt og internasjonalt forskningsnettverk som ledes av OUS.

Nettverket arbeider mot antibiotikaresistens ved å forske, overvåke, finne ny diagnostikk og nye former for behandling. Sentralt i TTAs arbeid er nettverksbygging og kunnskapsdeling.

TTA er dannet av sterke forskningsmiljøer ved OUS med kompetanse innen mikrobiologi, infeksjonsmedisin og andre kliniske spesialiteter samt basal molekylærbiologi i samarbeid med forskere ved Diakonhjemmet sykehus, Akershus universitetssykehus, Vestre Viken, Sykehuset i Vestfold, Universitetet i Oslo, Folkehelseinstituttet, Nasjonal kompetansetjeneste for påvisning av antibiotikaresistens, Universitetet i Tromsø og internasjonale samarbeidspartnere.