En varslet katastrofe

Det har blitt advart mot resistens like lenge som vi har hatt antibiotika. Advarslene var begrunnet,  men har ikke virket. Nå er det handling som gjelder.

Tekst: Anne Helene Kveim Lie, Førsteamanuensis – Avdeling for samfunnsmedisin og global helse, UiO og OUS
Foto: Shutterstock

Er du blant dem som tenker at det er bra at antibiotikaresistens endelig har blitt satt på dagsorden? At leger omsider har forstått at antibiotika er en dyrebar og sårbar ressurs som må vernes? Da er du ikke alene.

Noen viser riktignok til Alexander Fleming, han som har fått æren for å oppdage antibiotika. Han advarte mot faren for resistensutvikling da han mottok Nobelprisen for sin oppdagelse i 1945. Men Alexander Fleming var ikke den eneste.

Tvert imot har antibiotikaresistens vært et tema like lenge som vi har hatt antibiotika. Rene Dubos, som selv isolerte viktige antibiotika fra jordprøver, advarte tidlig mot at antibiotika forskjøv balansen i naturen.

På 1950-tallet skremte en global epidemi av stafylokokker leger over hele den vestlige verden. De nye magiske våpnene, antibiotika var ikke så treffsikre som man hadde trodd. Tvert imot advarte nå britiske forskere i The Royal Society of Medicine i 1954 om at antibiotikaæraen kunne gå mot slutten.

Kanskje ville vi innen kort tid stå uten  effektiv medisin mot antibiotika? I stedet for å være den magiske kulen de ble feiret som da de kom, hadde antibiotika ukjente virkninger langt utover den enkelte kropp. Nå var det på tide å «studere naturens balanse i åker og eng, i nese og hals, før vi ødelegger den”,  understreket de.

Allerede på 1950-tallet var de altså opptatt av at for mye antibiotikabruk kunne forrykke den skjøre balansen mellom menneske og mikrober. I 1959 stod det i fete typer på forsiden av magasinet Saturday Review at det var på tide å ta «mirakelet ut av mirakelmedisinen».

Anne Helene Kveim Lie, Førsteamuensis, TTA, Oslo universitetssykehus

 

Journalisten kunne imidlertid berolige sine lesere med at det ennå var mulig å avverge katastrofen hvis man handlet raskt. Her hjemme tordnet Karl Evang noen år senere at leger ved «uhensiktsmessig forskrivning» «unødvendig hurtig har sløvet det nye sverd som er satt i våre hender» (1962).  Og han nølte ikke med å ta Norges strenge legemiddelregulering til inntekt for at resistens ikke var et så stort problem her hjemme.

Lesere av New England Journal of Medicine ble i 1966 advart mot at om vi ikke handlet raskt, ville vi snart befinne oss i «den preantibiotiske middelalderen». I 1988 ble det skjøre økologiske samspillet mellom menneske og mikrober understreket nok en gang på en konferanse med Nobelprisvinnere i Paris om fremtidens store utfordringer.

90-tallet var tiåret for de såkalte «emerging infections». Noen vil huske dramatiske forsider i avisene om om kjøttetende mikrober, og om faren for resistens. De dødelige mikrobene tok hevn på vår skjødesløse omgang med antibiotika, het det. Og igjen ble det advart om at vi beveget oss mot slutten på antibiotikaens tidsalder.

I Norge fulgte vi opp med vår første plan for å motvirke resistens mot slutten av tiåret.  Allikevel har forbruket av antibiotika økt siden den gang.

I dag er det større grunn enn noensinne til å spå en slutt på antibiotikaæraen. Hvis det skjer vil moderne medisin slik vi kjenner den i dag forsvinne.

Blant mye annet kan historien lære oss at det ikke holder å advare mot en fremtid uten antibiotika. Det har blitt gjort altfor mange ganger før uten at det har fått konsekvenser.

Politikerne må fortsette arbeidet nasjonalt og globalt for å lage konkrete og  forpliktende handlingsplaner for å stimulere til riktig bruk og utvikling av nye medisiner.

Vi andre kan begynne med oss selv. Selv om noen mikrober er livsfarlige, er de fleste våre venner. Og venner bør vi ikke drepe uten at vi har skikkelig god grunn til det.