Tør å spørre om rusbehandlingen virker

Skam, skyld og dårlig moral har ofte vært forklaringer på at pasienter med rus- og avhengighetsproblemer ikke har møtt opp til behandling. I dag har vi kunnskapsbelegg for å si «Ikke skyld på pasienten!».

Tekst: Hilde Lytomt Harwiss, prosjektleder, Nasjonal kompetansetjeneste (TSB).
Foto: TSB.

Vi vet at risikofaktorer for å droppe ut er mindre relatert til pasientens motivasjon, hvilket rusmiddel som brukes, utdanningsnivå eller sivile status, enn til hvordan hver enkelt av oss som terapeuter og behandlingsmiljøer møter pasientene. Det er dette prosjektet Hindre drop-out fra rusbehandling dreier seg om.

Oppslutning er avgjørende for å lykkes i TSB

Andelen drop-out fra rusbehandling er mye høyere i tverrfaglig spesialisert rusbehandling TSB enn på mange andre helseområder. Mellom 10 og 60 prosent av pasientene i rusbehandling dropper ut. Det fører til økt helserisiko, i verste fall overdose, mer bekymringer og belastninger for pårørende og store utgifter på helsebudsjettet i form av ubenyttete behandlingsressurser.

Helsedirektoratet har tatt dette på alvor, og pålegger alle som behandler pasienter med rusproblemer å kartlegge risiko for behandlingsavbrudd og sette i gang tiltak tidlig i behandlingsforløpet.

I regi av drop-out-prosjektet har en nasjonal prosjektgruppe bestående av regionale team, forskere og brukere møttes regelmessig for å dele kunnskap og erfaringer, i arbeidet med å forebygge drop-out i alle regionene i Norge.

Vi må tørre å spørre

Hilde Lytomt Harwiss, prosjektleder TSB.

Pasientene bør ha en reell mulighet til å være i sentrum og lede sin egen tilfriskningsprosess. Recoveryvinden som feier over rusbehandlingen, har blåst kraftig i drop-out-prosjektet. Tradisjonen har inspirert oss til å se tydelig hvordan brukernes syn på hva som skal til for å bli bedre, ofte samsvarer dårlig med behandlernes oppfatning av det samme.

For oss som behandlere betyr det at vi må tørre å spørre den enkelte pasient om hva som skal til for at han eller hun skal komme i behandling, og hvordan den konkrete behandlingen oppleves.

Bruk av feedbackverktøy er et konkret virkemiddel for å oppnå at brukerstemmen kommer tydeligere og mer systematisk fram i behandlingen. Det er dokumentert at terapeuter sjeldent identifiserer pasienter med negative utfall av behandlingen eller risiko for drop-out, og at de overvurderer effekten av valgt behandlingstilnærming. Men når terapeuter får tilbakemelding om at pasienten har en negativ behandlingsutvikling, er de flinke til å endre behandlingsstrategi.

Barrierer

Erfaringene fra dette prosjektet viser at brukere og pasienter kan være pådrivere for å ta i bruk feedbackverktøy. Naturlig motstand mot maktforskyvning og en opplevelse av truet autonomi hos behandlerne er en barriere. I tillegg kommer rammefaktorer som begrenser tiden en har til rådighet med hver pasient. Feedbackverktøy må ikke bli oppfattet som et bidrag til skjemaveldet. Derfor er det avgjørende at klinikere forstår hensikten med feedbackverktøy. Og når behandlere spør om tilbakemeldinger fra pasientene må de tas på alvor, og tilbakemeldingene brukes aktivt i behandlingen.

Praktiske tiltak

I drop-out-prosjektet har forskere, klinikere og brukere sittet rundt samme bord og utviklet konkrete tiltak sammen. Feedbackverktøy, og andre kunnskapsbaserte tiltak for å hindre drop-out, ble testet ut praktisk. Det er et stort mangfold i tiltakene.

Nasjonalt laget vi en felles sjekkliste over de viktigste risikofaktorene og fokusområdene med henvisning til erfaringene som er gjort i prosjektet, litteratur, kliniske tips og forslag til metodeverktøy. Er det trivielt med en sjekkliste, kan en spørre.

Spør vi flygeren som går gjennom kontrollskjema før oppstart av hver eneste flytur, eller bakeren som finner fram kakeoppskriften hver gang en festkake lages, vet vi hva svaret er.

Vi tror ikke sjekklister er trivielt i rusbehandling heller! Det handler om at vi systematisk spør og systematisk sjekker at vi har gjort det vi vet er faglig bra og nødvendig.

Koble kunnskap gir kraft

Det er forskning som viser at det i gjennomsnitt tar 17 år å omsette kunnskap fra forskning til praktisk handling. I rusbehandling har vi dårlig tid. Pasientene forventer og fortjener resultater i behandlingen.

Jeg er derfor glad for at jeg etter endt prosjektperiode kan slå fast: Det er kraft i å koble kunnskap. Denne kraften blir spesielt sterk når vi tar med hele kunnskapsgrunnlaget, og lar forskere, klinikere og brukere sitte rundt samme bord og utvikle konkrete tiltak sammen, slik vi har gjort i arbeidet med å hindre drop-out.

TSBs hjemmeside

Feedback-verktøy ved TSB

 

Vi gjør oppmerksom på at det kan forekomme reklame på denne WordPress-siden. Oslo universitetssykehus tar avstand fra alle kommersielle aktører. Vi er i gang med å løse dette med en oppgradert versjon av bloggen.