Organtransplantasjon er for noen siste utvei for å overleve. Alle andre behandlingsmetoder er forsøkt og hjelper ikke. Pasienten er avhengig av et nytt organ for å leve videre. Så enkelt, men samtidig så utfordrende.
Tekst: Annelene Foss Svingen, kommunikasjonsdirektør ved Oslo universitetssykehus.
Det er opplagte grunner til at organdonasjon er krevende. Det utfordrer oss emosjonelt i en vanskelig situasjon, en av våre aller nærmeste er erklært død, vi er i sorg, og samtidig skal vi ta stilling til organdonasjon. Det er ekstremt krevende. Selv om det kan redde mange liv, er det emosjonelt vanskelig. Vi har et forhold til den vi har mistet, men ikke de som venter på transplantasjon, de som kan leve videre.
Medisinske fremskritt gjør at vi kan redde stadig flere, men ikke uten donorer. Antallet donorer øker dessverre ikke i takt med verken den medisinske utviklingen, økt levealder eller økningen i antallet personer med alvorlige sykdommer. Samtidig er det et paradoks at disse tre faktorene medfører et større behov for donorer enn noen gang.
Oslo universitetssykehus er alene i Norge om å utføre organtransplantasjon, og det er et stort ansvar. I fjor fikk over 400 pasienter nye organer, herunder hjerter, lunger, nyrer, lever, bukspyttkjertel og øy-celler. Vi har et medisinskfaglig sterkt miljø med erfarne fagfolk som jobber tett sammen i akutte situasjoner for å redde liv. De må ofte stå i omfattende og svært langvarige operasjoner på kort varsel.
Transplantasjonsfaget er i kontinuerlig utvikling
Da man startet med transplantasjoner ble døden definert som en tilstand hvor hjertet slutter å slå, først da hentet man organer. Senere, i 1968, ble dette endret til at pasienten skulle være død, når all blodsirkulasjon til hjernen var borte, for at man skulle kunne hente ut organene. Det var det siste som var vanlig praksis da transplantasjonsloven ble innført i Norge i 1973 og slik har det vært praktisert frem til nå.
Det er imidlertid ikke alltid sånn at blodsirkulasjonen til hjernen opphører fullstendig hos pasienter med hjerneskader som er uforenlig med videre liv. Etter at man har hatt samtaler med pårørende vil man trekke tilbake behandlingen fordi den er nytteløs. På grunnlag av de store skadene vil pasienten få hjertestans. I slike tilfeller må man bruke en maskin som tar vare på organer i buken slik at de er mulige å transplantere.
Dette tok en av legene og en transplantasjonskoordinator tak i, de ønsket å se hvordan man kunne oppfylle pasientens og pårørendes ønsker. * Potensielt kan metoden øke antallet organdonorer med 10-20 prosent.
Men organdonasjon handler ikke om tall og prosenter. Det handler om liv og død. Om sterke følelser og kvaler. Om tro og håp. Det viktigste er at alle tar et standpunkt selv, til om de ønsker å være organdonor for å redde liv. Det er den enkeltes valg, mulighetene er der.
*Den opprinnelige versjonen av dette blogginnlegget hadde en formulering om at departementet hadde godkjent cDCD-metoden. Med utgangspunkt i en mini-metodevurdering og godkjennelse fra ledermøte i OUS ble HOD orientert om at OUS ønsket å tilby metoden til donorsykehusene. Det var avklart at metoden ikke var i strid med lovverket. Det er ingen formell godkjenningsprosess i departementet om denne typen faglige spørsmål. Beslutningen om å ta metoden i bruk ligger i det enkelte sykehus/helseforetak. (Red.anm.)
ekspertsykehusetblog.wordpress.com 